KÅRE GULDBRAN KRISTIANSEN (1920-2005)

 

Kåre Kristiansen var en av Norges mest markante og allsidige politikere i norsk etterkrigshistorie. Han var like mye engasjert i innenriks- som i utenrikspolitikk. På hjemmebane lå familiepolitikken og sosialpolitikken hans hjerte nærmest. Det var ikke noe unaturlig at han som statssekretær i Sosialdepartementet i 1967, fikk som hovedoppgave å gjennomføre den største sosiale reform i Norge, Folketrygden, i samsvar med Stortingets intensjoner. Dette ble gjort sammen med sin partikollega Egil Aarvik, som var sosialminister på samme tid.

 

Kåre Kristiansen var også en av de mest aktive motstandere av en liberalisering av abortloven. I dette spørsmålet hadde Kristiansen full oppslutning i sitt parties ansvarlige organer. Men utenfor partiet, måtte han tåle iblant hard kritikk og beskyldninger for at han ikke ville at kvinnen skulle få rett til å bestemme over seg selv, som de hevdet. Hans allsidige politiske engasjement førte til at han også tok del i debatter om økonomiske og finanspolitiske spørsmål og kulturpolitikken. 

 

Hans far Michael Daniel, var evangelist – og tilhørte en frikirkelig bevegelse. Det ble også Kåres standpunkt. Han var aldri medlem av Statskirken. Som senere statsråd kunne han derfor ikke stemme i regjeringen over kirkelige spørsmål. Noe han tok med godt humør. Kåre hadde en kulturell arv fra frikirkebevegelsen og den såkalte bedehuskulturen, med lokalt engasjement og internasjonalt perpektiv. Han var mangeårig medlem av Nesodden kommunetyre og formannskap. På den annen side var han sterkt preget av sin sterke interesse for utenrikspolitiske spørsmål, noe som førte til at han senere ble formann i Stortingets utenrikskomite. Dette stimulerte ham ytterligere i arbeidet for 

 

Staten Israel og jødenes sak, noe som alltid hadde vært sentral i Kristiansens politiske tenkning. Mye kan tyde på at dette sterke engasjement for Israel, var til hinder for at Kåre Kristiansen kunne få sitt høyeste ønske oppfylt, nemlig å bli Utenriksminister for Norge. I stedet fikk han overta som olje og energiminister for regjeringen Kåre Willoch i 1983. På denne plassen fikk han en betydelig innflytelse på utformingen av Norges fremtidige olje og energipolitikk.

 

I sitt yrkesliv var Kåre Kristiansen knyttet til Jernbanen. Han startet der som visergutt – og endte opp som Jernbanedirektør.

Mange så på Kåre Kristiansen som er politiker uten evner til å inngå kompromiss. Men det er ikke riktig. Få om noen var mer engasjert i å finne fram til brede samarbeidsløsninger mellom de borgelige partiene, med sikte på å kunne danne regjering sammen. Han mente at det var demokratisk uheldig om en regjeringen alltid skulle ha Arbeiderpartiet som basis. Kristiansen var også klar for kompromisser, når det gjaldt spørsmålet om Norge skulle slutte seg til det samarbeidet som utviklet seg i Europa. Han var en av de som stemte ja til dette samarbeidet. Det var flere sentrale personer i hans parti – både i stortingsgruppen og Sentralstyret som inntok det samme standpunkt. Men på partiets landsmøte, ble det et klart flertall for å si nei til EU. Noe som ble en stor skuffelse for Kristiansens og hans tilhengere.

 

Kåre Kristiansen var uten tvil en overbevist kristendemokrat og for samarbeid med de europeiske stater, hvis bærende kulturgrunnlag var det samme som vårt.

 

Kristiansen hadde alltid en tillitsfull og åpen måte å omgås andre mennesker, enten det var oljesjeiker i Østen eller det gjaldt omgang med det vi kaller den vanlige arbeidende kvinne og mann. Han hadde stor respekt for de som arbeidet utrettelig år etter år for misjonens sak, rundt om i landet – og som sjelden fikk noen offentlig ros eller takk for sin innsats. Mange av disse hadde også et sterkt engasjement for staten Israel og jødene. Dette var også med på å stimulere Kristiansen i sitt utrettelige arbeid for Israel og Jødefolket. Han ble sett på som en ledende person blant alle de som erklærte seg som ”venner av Israel” her i landet.

 

Og dem er det mange av.

 

Kåre Kristiansen fikk etter vært mange påskjønnelser for sitt arbeid for Israel. Det som nok gjorde sterkest inntrykk på ham, var da den internasjonale organisasjonen B`nai B`rith tildelte ham ”gull-menoraen” som takk for hans innsats. Denne organisasjonen er en av de største jødiske organisasjonene i verden. Staten Israel har gitt ham heder ved flere anledninger.

 

Dette til tross for at Kristiansen var uenig med den israelske regjeringen, for at den gikk inn for å trekke israelske nybyggere fra den okkuperte Gaza-stripen. Det mente han var galt. 

 

Det som gjorde at Kåre Kristiansen fikk et verdensnavn, var at han ble valgt inn i Den norske Nobelkomite i 1991 og at det i 1994 forelå et forslag i komiteen om å gi fredsprisen til PLO-lederen Yasir Arafat, i deling med de israelske lederene Shimon Peres og Yitzhak Rabin. 

 

Regelen i komiteen er at når et flertall har bestemt seg for en kandidat, ja så er dette hele komiteens standpunkt. Noen dissens er ikke aktuell. Uenighet er et internt spørsmål. Når et standpunkt er tatt, står en samlet komite bak saken når den offentliggjøres.

Men denne gang var ikke saken så enkel. Kåre Kristiansen har vært svært aktiv i debatten om Midt-Østen. Han har igjen og igjen understreket at organisasjonen PLO og dets leder Arafat, drev aktiv terrorisme mot Israel og dets innbyggere. Dette kostet mange uskyldige livet – både barn, eldre og gamle. Å gi fredsprisen til denne organisasjon, kunne ikke Kristiansen være med på. Han måtte derfor melde seg ut av Nobelkomiteen i protest. Noe som aldri hadde skjedd før. Etter at han hadde orientert nære venner og rådgivere, gikk han offentlig ut med sitt standpunkt, om å forlate Nobelkomiteen i protest mot tildelingen av Fredsprisen til Arafat. Med ett slag ble Kåre Kristiansens navn kjent over hele verden.

I den jødiske verden fikk han heltestatus. Det strømmet inn støtteerklæringer og gratulasjoner til Helene og Kåres hjem på Nesodden. Men det vanket også alvorlige trusler iblant. Men i det aktive kristenfolket i landet, var det full oppslutning om det standpunkt Kåre hadde tatt.

 

Kåre Kristiansen var aktiv politisk i omkring 40 år. Hele denne tiden ble brukt i en stadig og aktiv kamp for staten Israel og Jødefolket.

Ivar Grimsmo


 

Les mer om Kåre Kristiansen: 
Stortinget | Store Norske Leksikon